MEDIA SITT SAMFUNNSANSVAR ER TÅKELAGT AV DOMSTOLENS RETORIKK OG REDAKTØRERS BARNELÆRDOM

av Jarl-Gunnar Lier 10. november 2019

De siste års mediebilde har endret seg kraftig. Ikke bare er redaksjonene redusert til en brøkdel, men kravene til faktasjekk er skjerpet betydelig, angivelig for å unngå erstatningskrav og negativ PFU omtale.

Imidlertid virker det ikke som mediene har tilstrekkelig skilt saker der staten pålegger enkeltindivider straff eller begrenset råderett, sett mot rene sivile tvister mellom to parter.

Viktigheten av ordentlig bakgrunnssjekk til sikring av privatlivets fred, er viktig og riktig, men det må skilles på hvem som er den sterke part, som redaksjoner konsekvent ser ut til å glemme.

Faktasjekk av statens inngripen i menneskers liv koster lite og ingenting, og kan med enkelhet utføres av hvilken som helst jurist på et øyeblikk.

Media har vært godtroende til domstolens arbeid, og på generelt grunnlag, ukritisk formidlet det domstolene har formidlet (selvfølgelig med unntak).

Dette er fullt forståelig sett fra en redaktørs ståsted, der krav til inntjening og faktasjekk er nødvendig, mens antallet ansatte journalister er redusert til en brøkdel. Videre er det også naturlig fordi, hvis vi ikke kan stole på domstolen, hvem kan vi stole på da?

Det skal sies at jeg ville trodd det samme som media hvis noen for 17 måneder siden hadde fortalt meg det jeg selv sitter her og skriver. Vi har lært fra barnsben at domstolen skal opptre som tegneseriehelten Fantomet, og i rettferdighetens navn, slå ned på all den urett som til og med staten kan påføre enkeltindivider i samfunnet.

Vi har gitt domstolen en kredibilitet som kanskje var korrekt i samfunnet de første tiårene etter krigen, som etterhvert på visse områder innen jussen, har utviklet seg til å bli en dommerkultur i dobbeltmoralens navn, der dommere ikke lenger kjenner verken opphav eller intensjon med deres egen praksis.

Med dette mener jeg at loven tilsidesettes til fordel for en retorikk som ingen, ofte selv ikke medarbeidere i domstolen, skjønner annet av enn konklusjonen.

Dommere skriver sine avgjørelser som en dårlig Norsk-stil, der innledningen lister opp angivelig faktisk forløp, ofte uten bakgrunnssjekk, deretter partenes innlegg, fulgt av domstolens bemerkninger, ofte uten henvisning til hva den tapende part har fremlagt, og til slutt en konklusjon begrunnet i dommers egne bemerkninger, der den tapende parts anførsler ofte ikke er verken drøftet eller begrunnet.

Det er ikke mulig for vanlige mennesker å følge med på 10 siders retorikk og juridiske analogier der ordbruken oppleves som en 1800-talls Dansk/Norsk lærebok i referansehenvisning.

Den tapene part får heller ingen anledning å kommentere dommen, eller avdekke feil før den blir avsagt - stikk i strid med grunnloven og tvistelovens intensjoner. Sistnevnte praksis er den aller største årsak til justismord og brudd på menneskerettighetene, spesielt når selvprosederende er den tapende part. Domstolen gir nemlig ikke selvprosederende innsyn i saksdokumentene før dommen foreligger, som ikke innehar noen logikk overhodet!

Ingen uten særlig interesse for henvisninger til paragrafer i lovtekster og saksnumre til referanser i rettspraksis, vil psykisk, være kapabel til å fordype seg i en slik tekst.

Når jurister i det offentlige benytter seg av det som må kunne sidestilles med et annet skriftspråk, der tolk i form av advokat kreves for å kunne forstå innholdet, er dette i seg selv bare en annen form for hersketeknikk spesielt utviklet for å skjule feil begått av domstolen og det offentlige forøvrig.

Jeg pleier å si at ingen ville akseptert at fastlegen snakker Latinsk til deg! Det er nemlig ingen forskjell på dette eksempelet, og hva staten og især domstolen gjør når de distanserer seg og hever seg over vanlige borgere ved denne praktiseringen.

Det er absolutt ingenting som tilsier at domstolen eller staten forøvrig, skal skrive noe som helst på det som oppfattes som «Latinsk» i sine avgjørelser og i kommunikasjon med omverden forøvrig. Leger klarer å begrense sine Latinske evner til internkommunikasjon, så hvorfor gjør ikke Staten og Domstolen det samme?

Dagbladet skrev selv i sin frokost-tale til Høyesterett for et par år siden

«Uten uavhengige domstoler finnes ikke rettsstaten. Uten rettsstaten finnes ikke demokratiet. Menneskerettighetene har liten verdi om de ikke har rettslig vern. Uavhengige domstoler skal beskytte borgerne mot tilfeldige avgjørelser og overgrep fra de andre statsmaktene.» Dette er slik vi blir fortalt og opplært til å tro helt fra vi var små.

Videre stod det (fritt sitert fra hukommelsen) «Enkeltmennesker, bedrifter, minoriteter og andre grupper skal få sin konstitusjonelle rett etterprøvd rettferdig, også når motparten er staten. Det er ingen enkel jobb og skaper ofte politiske spenninger. Avveiningen mellom folkevalgte lovgiveres makt, Høyesteretts konstitusjonelle kontrollfunksjon, er et tema som i økende grad får kritiske spørsmål, særlig i sosiale medier. Høyesterett, som revisor for grunnlovskontrollen, blir et overordnet organ i forhold til Stortinget”, slik tidligere justitiarius Tore Schei har formulert det»

-men gjør Høyesterett virkelig jobben sin?

Det er som Dagbladet også var innom, "et demokratisk paradoks at dommere som ikke er folkevalgt, og som har begrenset oversikt over samfunnets utvikling og konflikter, er tillagt en så sentralrolle i det politiske systemet, og at folkevalgte forsamlinger er i seg selv ikke en garanti for at borgernes frihet og rettigheter er ivaretatt".

Uavhengige domstoler – rettsstaten – ER ventilen som skal sikre demokratiet mot utglidning eller forvitring, en oppgave Høyesterett til stadighet overser i sine nesten 90 prosent beslutninger i anker de ikke behandler overhodet. Dette høye antallet avvisninger av saker som ofte stammer fra tingretters feil, og som av ulike årsaker ble gjenstand av forenklet behandling av lagmannsrettene, er hårreisende handlinger motsatt av alle rettsstatens formål og intensjoner.

Folk flest aner ikke noe om Høyesteretts praksis fordi ingen har fortalt dem det.

Med pågående avsløringer om domstolene og dommeres manglende kunnskap på det lovverket de er satt til å vokte, er det bare et spørsmål om tid innen en reform i domstolen blir et folkekrav.

Dagladet var også innom den internasjonale Rule of Law Index (2017 – 2018) der Norge var nr. 2 etter Danmark av 113 land som er vurdert. Rettssikkerheten er angivelig blant verdens aller beste, om enn bare på papiret.

Norges utfordringer, nå endelig er avdekket for folk flest gjennom Nav sin skandaløse behandling av enkeltmenneskers råderett og frihet, der domstolen endelig har blottlagt seg selv og sin dobbelmoralistiske praksis. Domstolen har åpenlyst vist seg fra den faktiske internpraktiserende men høyst virkelige delen av domstolens hverdag.

Skal loven være lik for alle, må folk kjenne sine rettigheter, de må kunne gjøre disse rettighetene gjeldende og de må ha adgang til domstolene, der forutsigbarhet for utfall i saker må bli den klare målsetning.

Dagens yatzy-lignende tilstander i utfallet av nær sagt identiske saker, må elimineres, der reform og kulturendring er eneste farbare vei.

Gode datasystemer kan i dag enkelt sammenstille rettspraksis fra alle domstoler inkludert tingrettene, som sammen med lovverk, forarbeid og samfunnsutvikling kan beregne og varsle den enkelte dommer om sannsynlighet og feilmargin.

Når partene vet at vanlig rettspraksis i tilnærmet like saker taler i én retning for sakens utfall, vil konsekvensene nødvendigvis bli flere utenrettslige forlik med færre feil i førsteinstans.

Reduksjonen av saker i førsteinstans gir lagmannsrettene og Høyesterett mer tid i behandlingen av den enkelte sak, som dermed vil kunne utfylle den posisjonen de er tiltenkt i rettsstaten.

Rettsliggjøringen og rettighetspolitikken er blant faktorene som har økt behovet for rettshjelp betraktelig de siste årene. Dessverre er rettshjelp utenfor rekkevidde for nær sagt alle innbyggere, mens loven er et kroneksempel på en retorikk formulert på en kynisk måte som får alle til å tro det motsatte. Med unntak av straffesakene er lov og rett stadig oftere et spørsmål om lommebok, ikke lovbok.

Vi ser helt tydelig en ny form for «urettferdig rettergang» under utvikling, der dommere ofte kopierer hverandres avgjørelser ukritisk, uten å sette seg inn i Norges lover, forarbeidende og sakens dokumenter, der de anvender sjekklister som den enkelte domstol ofte ikke oppdaterer med nytt lovverk før flere år har gått.

Nav-saken under opprulling, skulle egentlig vært omdøpt til «domstolsakene» i flertall, nettopp fordi det har vært domstolene, og den enkelte dommers oppgave å påse at slike fullstendig meningsløse og menneskerettsfiendtlige handlinger som Nav og juristene hos påtalemakten har påført mennesker i en allerede vanskelig situasjon, aldri skulle skjedd!

Domstolens 900 dommere individuelt, har en plikt å påse at lover og regler skal gjelde for alle.

Domstolkulturen har som nevnt et tydelig og klart reformbehov. Det hjelper nemlig svært lite om domstolene er uavhengige hvis de er utilgjengelige for de som virkelig behøver dem, spesielt i saker som begrenser råderett og økonomi. Det er nemlig i saker relatert til økonomi de aller fleste brudd på menneskerettighetene skjer. Det er ofte her barnevern kommer inn i bildet, det er her konkurser skjer, tvangsforretninger og skilsmisser.

Det er i kjølvannet etter en vanskelig livssituasjon mennesker, kanskje for første gang, møter det offentlig byråkrati, ofte flere etater samtidig.

Når mennesker i denne sårbare situasjonen blir feil behandlet av offentlige etater, skulle en tro at domstolene ville vært et ridende politi som galopperte inn og sa STOPP.

Imidlertid ser vi en klar trend som viser at dommere «misforstår» lovgivers klare intensjoner med reformer og nytt lovverk.

Årsaken må nødvendigvis være basert på fordommer, kunnskapsmangel, vaner og den enkelte dommers individuelle grunnsyn, fordi den enkelte dommers handlinger ellers ville vært strafferettslige, utført med overlegg.

Privatsfæren har beskyttelse i Grunnloven og i europeisk og internasjonal rett. Domstolens rolle som vokter av rettsstatens friheter og enkeltmenneskers rettigheter er helt essensielle vilkår vi som borgere har ansatt de knapt 900 dommerne til å vokte over.

«Kun 900 dommere skal ivareta sikkerheten og friheten til fem millioner borgere i Norge»

Når dommere blir ansatt, skulle vi tro at dette var et utvalg av de aller skarpeste jurister, individer som utelukkende har et kall for å påse rettferdighet i samfunnet. Slikt er det dessverre ikke.

Dommere velges ut fra individuelle og politiske årsaker, vennskap og kjennskap akkurat like kynisk som medlemmer av den internasjonale Olympiske komité.

Når noen blir dommere basert på vennskap og retorikk, og ikke sitt kunnskapsnivå og talent, blir nødvendigvis resultatet akkurat som vi nå ser i Nav-sakene, der store fellesfeil medfører konsekvenser i det alvorligste et enkeltindivid kan utsettes for – justismord, dømt uten skyld, uten lov og rett. Innsyn og åpenhet i ansettelsesprosesser hjelper svært lite når ansettelsene ofte er resultat av beslutninger basert på lukkede møter i ulike fora, der innsyn ikke nødvendigvis blir gitt.

Nav-sakene er første velfortjente kritikk av dagens ukultur i domstolen, men flere, langt mer omfattende og større saker er under oppseiling, dessverre ennå ukjent for folk flest.

Det er heldigvis kun et tidsspørsmål innen journalister ser koblingene til alle andre rettsområder der domstolene påfører enkeltindivider begrenset råderett og straff, noe Nav-saken endelig har gjort mulig.

Det er nå i en stakket stund, endelig lov å kritisere domstolene og den enkelte dommer.

Før ville advokater vært livredde for å risikere å miste anseelse, kunder, bli utsatt for personangrep og til og med sin bevilling. Øvrige borgere har konsekvent blitt stemplet som konspirasjonsteoretikere main stream media ikke kan sitere etter maktmenneskers karakterdrap av ofte svært objektive og balanserte innlegg.

Det er en statistisk umulighet at liknende felles-feiltolkninger fra domstolene ikke også skjer i konkurssaker, skiftesaker, dødsbo og i alle andre juridiske fagområder.

Jeg vil derfor gi media et lite tips, og be alle redaksjoner om å ta en liten titt på hvordan domstolen gjennom en årrekke har ignorert det lovpålagte ettersynet i alle saker der tingrettene har oppnevnt private næringsdrivende advokater til å ta hånd om bobehandlinger gjennom rollene sine som bostyrere.

Flere av disse private næringsdrivende advokatene har tjent seg usannsynlig rike på andre menneskers nød, vel vitende om domstolens neglisjering av sitt eget ettersyn som skal være gjennomført av en uavhengig part etter reglene for god revisjonsskikk.

Loven legger nemlig klart opp til at det er helt essensielt at bostyrere skal ha en revisjon etter god revisjonsskikk, som i klartekst betyr at en person skal oppnevnes av domstolen til å føre et ettersyn med det arbeidet en bostyrer har utført i en bobehandling.

Forarbeidende for lovkravet viser blant annet til viktigheten av ettersyn har økt, ettersom bostyrere har fått utvidete fullmakter når det ikke lengre er krav til oppnevning av et kreditorutvalg.

De siste 10 årene har det vært nærmere 400 000 bobehandlinger, der kanskje bare så få som 5 000 bobehandlinger har hatt denne lovpålagte kontrollen.

Hva da med de 395 000 øvrige bobehandlingene?

Måten domstolene har valgt å håndtere dem på, er ikke bare spekulativ, men direkte i strid med lovens ord.Mantraet til domstolene har vært at når boet er lite og oversiktlig, behøves ikke en slik revisjon.

Tatt i betraktning at kanskje så mange som 370 000 av bobehandlingene ikke ville fått noe annet utfall om en revisjon hadde vært gjennomført eller ei, kan domstolens handlinger forsvares logisk, selv om praksisens er forsøkt skjult og er i brudd med gjeldende lovverk (konkursloven § 90 annen del, nr 2).

Imidlertid er ikke de 370 000 feilinnstilte bobehandlingene (alle typer bo, dødsbo, skifte og annen tvang) domstolens alvorlige forbrytelse.

Den særdeles alvorligste fellesfeilen og forbrytelsen begått av domstolene, og årsaken til lovgivers tydelige krav til ettersyn med bostyrere, viser store statlige overgrep mot enkeltindivider og små foretak, der kanskje så mange som 25 000 innstilte bobehandlinger i dødsbo, konkurs og øvrige bo der domstolen ilegger tvang, er nektet ettersyn og obligatorisk revisjon til tross for klager på bostyrers handlinger i bobehandlingen!

«Domstolen har nektet å gjennomføre en obligatorisk revisjon i kanskje 25 000 bobehandlinger med klager på bostyreres håndtering av kreditorfelleskapets midler!»

Det er i Norge opplevd som en stor skam å bli slått konkurs, og er i likhet med Nav-saken, ofte knyttet til mennesker i vanskelige livssituasjoner med økonomi som fellesnevner.

Ingen saker som er relatert til konkurs, gir enkeltmennesker rett på fri rettshjelp eller bistand fra staten forøvrig. Alle innboforsikringer har samme unntaksklausul.

Likeledes er pårørende og etterlatte ofte i tilsvarende situasjon, eller i konflikt som medfører offentlig skifte, der kanskje én part favoriseres, noe en revisjon ville avdekket.

Bostyrere utstyres med Legalpant som bare er et fint ord for å påføre mennesker i i en vanskelig situasjon til å havne i en håpløs situasjon. Forbigående økonomiske problemer blir akutte når bostyrere krever sitt salær, der ofte udokumenterte anklager medfører at ofre med begrenset råderett har måttet selge sine eiendeler, ofte hus og bil, KUN for å dekke bostyrers salær.

Dette er regel uten unntak i samtlige bobehandlinger der det ikke er kontanter bostyrer kan konfiskere, men også regel uten unntak generelt, ettersom familie og venner ofte stepper inn med lån for å unngå et tvangssalg. Kreditorer får ingenting uansett, kun bostyrer har krav på oppgjør. Dette betyr med nøkternhet at 20 milliarder kroner er konfiskert og utbetalt til bostyrere fra gjeldsofre og etterlatte etter dødsfall siste 10 år, angivelig uten at kreditorer mottar noe oppgjør av betydning. Det er dermed kun en bobehandling for bobehandlingens del som er resultat i disse personlige boene.

Disse utbetalingene til bostyrerne fremkommer ikke i Statens regnskaper ettersom domstolene ikke følger opp revisjonen av bostyrere som loven er klokkeklar at skal være obligatorisk, og domstolen ikke håndhever.

Imidlertid blir alle som er utsatt for en konkurs, rett eller feil, pålagt mange arbeidsoppgaver og begrenset råderett over eget liv. Alle som er underlagt en bobehandling er i tillegg automatisk ilagt et forbud mot å reise ut av Norge, og har til enhver tid hengende over seg trussel om konkurskarantene, bøter, og til syvende og sist, fengsel.

Alle i en slik situasjon har en velbegrunnet bekymring over at ingen behandlere må for all del misforstå eller feiltolke noe som kan føre til at domstolen feiltolker.

Det heter seg at det "ikke er ulovlig å gå konkurs", men samtidig er det ingen andre rettsområder som inneholder flere muligheter for straff enn i konkurs.

Feil og misforståelser kan dermed veldig fort få alvorlige konsekvenser for både enkeltindivider såvel som kreditor-felleskapet, ofte ensidig basert på antagelser og tro, uten fundament i virkeligheten.

Når dette er den faktiske og reelle virkelighet, skulle en trodd at domstolene ville vært ekstra påpasselige og nøye i sin behandling av slike saker, og er derfor høyst besynderlig at faktum i realiteten er stikk motsatt.

I realiteten og i praksis er det kun én persons ord som avgjør utfallet til involverte i bobehandlingen!

Bostyrers ord, dokumentert eller ei, vil av domstolen bli vektlagt over enhver dokumentert korrekt fremlagt kritikk (som media fort vil finne ut).

Det er den enkelte dommer i tingrettene som oppnevner bostyrer, der enhver kritikk av bostyrer vil oppfattes som en personlig kritikk av denne dommers handling! Absurd, ja, men likevel er dette den faktiske reelle praktiserende virkelighet alle kritiske røster møter.

Med henvisning til domstolens neglisjering av det eneste reelle ettersynet av bostyrere vi har, vil enhver kritikk av bostyrers arbeid i bobehandlingen som ikke er revidert, være i brudd med artiklene i den europeiske menneskerettskonvensjonen.

I Norge har dette skjedd i et organisert omfang som vil få dagens Nav-saker til å se ut som parkeringsbøter til sammenligning. I tillegg er samtlige feilbehandlede saker brudd på grunnlovens paragraf 96:

"Ingen kan dømmes uten etter lov eller straffes uten etter dom"

"Enhver har rett til å bli ansett som uskyldig inntil skyld er bevist etter loven" "Ingen kan dømmes til å avstå fast eiendom eller samlet formue, med mindre verdiene er benyttet til, eller er utbytte fra en straffbar handling"

Grunnlovens paragraf 96 oppsummer alle menneskers tanker om hva selve fundamentet rettsstaten Norge er bygget på, men som Nav-saken og nå forhåpentligvis, også alle andre saker der domstolene bruker punktlister til å ilegge straff mot mennesker i en vanskelig situasjon som ikke er straffbar før bostyrer sier det.

En ting er i hvert fall sikkert i vår tid;

Den som ikke kommuniserer taper legitimitet.

Feilkommunikasjon fra domstolens korridorer skader rettsstatens legitimitet og anseelse i egen befolkning.

Domstolen gir i dag fra seg tydelige signaler på at kunnskapsløshet blant befolkningen er det ønskelige «Status Quo».

Det er kun dere i redaksjonene som kan provosere frem den kulturendring domstolen helt åpenbart behøver, men øyensynlig også det ettersynet bostyrere loven krever, men domstolen ikke ønsker.

Jeg spiller derfor ballen over til alle redaktører, inklusive vår egen redaktør, og stiller dere det samme spørsmålet jeg har stilt meg selv flere ganger, de siste 17 måneder.

- Hvis ikke deg, hvem da? - Hvis ikke nå, når da?

Jarl-Gunnar Lier m: + 47 412 58 232 e: jgl@bostyrertilsynet.no